Statusoppdatering; KOM109 Digital Formidling

Skjermdump hentet fra forelsningsplanen for Digital Formidling.

På starten av dette semesteret skrev jeg et blogginnlegg om mine forventninger og mål til kurset Digital formidlig (KOM109). Jeg skrev blant annet at jeg ønsket å beherske digitale kommunikasjons- og distribusjonsformer, og det tekniske som følger med dette, i tillegg til hvordan man skal tilpasse en digital tekst og plattform.

Jeg vil absolutt påstå at arbeidet med denne bloggen og plattformen WordPress har gitt meg økt kompetanse innenfor digitale kommunikasjons- og distribusjonsformer. Likevel er det fortsatt masse jeg ønsker å forbedre meg på innen dette, og ikke minst lære. WordPress er et veldig nyttig verktøy jeg sannsynligvis vil få bruk for i en senere sammenheng.

Bloggoppgavene vi jevnt har blitt tildelt dette semesteret har vært svært interessante, aktuelle og relevante. Noen av temaene hadde jeg allerede mye kunnskap om, mens noen var helt nye, og disse temaene måtte jeg sette meg ekstra godt inn i. Det er skummelt å publisere noe eget på nett som man vet mange kommer til å se. Jeg har derfor vært nøye på hva jeg publiserer, men jeg har også blitt mye mer selvsikker med tanke på å komme med egne ytringer. I tillegg til å skrive egne innlegg, var også det å lese andres blogger en del av oppgaven. Dette synes jeg var spesielt nyttig for å få andres synspunkt og argumenter på ulike temaer.

Alt i alt har dette vært et nyttig og interessant emne som jeg forhåpentligvis vil få god nytte av i fremtiden.

Nettdugnad

For en bedrift er kundene den viktigste kilden til hvordan å lykkes. Crowdsourcing har åpnet muligheten for at kundene også kan komme med idèer og skape innovasjon hos en bedrift, og også hjelpe til med problemløsning. Dette gir utsagnet «kunden har alltid rett» en helt ny betydning. Jeff Howe var den første som omtalte begrepet i Wired Magazine i 2006, og etter dette har det blitt et svært omtalt begrep.

I følge kommunikasjon.no er dette imidlertid ikke et nytt konsept. Som menneske er det helt vanlig å spørre om hjelp. Digitalisering har likevel gjort det enklere å få tak i den allmenne kunnskapen. Denne kunnskapen kan være med på å utvikle en bedrift, og nå er den lettere å få tak i enn noen gang tidligere.

Illustrasjon hentet fra pixabay.com

Kaffegiganten Starbucks er en av dem som har tatt i bruk crowdsourcing. Med kampanjen «My Starbucks Idea» kunne kundene dele deres idèer, fortelle hva de synes om andres idèer og være med i diskusjonen. I løpet av det første året genererte det over 70 000 idèer direkte fra forbrukerne, og nå nær sju år senere siden de lanserte konseptet, har de mottatt over 190 000 ideer, hvorav omtrent 300 er tatt i bruk av Starbucks. Dette viste at Starbucks´ kunder er svært engasjerte og gjennom crowdsourcing klarte de sammen å skape en rekke produkt- og serviceforbedringer. 

Starbucks dro stor fordel av denne kampanjen. For det første er det gratis å motta disse idèene fra allmennheten. Det skaper direkte kundeinteraksjoner og et samhold mellom kundene ved å stemme på hverandres ideer og kommentere. Starbucks kan igjen gjennom dette se hvilke idèer som som «tar av» og velge å satse på disse. Kundene vil føle seg mer knyttet til bedriften og føle et samhold også til Starbucks. En av de første idèene som ble tatt i bruk, var basert på forslag fra en kunde som ønsket å kunne betale med sin mobiltelefon på Starbucks´ drive-thru. Når idèen ble lagt ut på nettstedet, begynte folk å stemme for dette og legge igjen kommentarer som oppmuntret til å vedta ideen, som Starbucks videre startet å arbeide for å ta i bruk.

Et norsk eksempel på crowdsourcing er VG som ofte ønsker å involvere leserne sine. Under tsunami-katastrofen i Thailand i 2004 oppfordret VG leserne sine til å hjelpe til, og komme med informasjon om hvem som befant seg i området da det var stor forvirring rundt dette. VG kom deretter opp med en liste på 85 navn. Denne listen viste seg å være 79 prosent korrekt.

Selv om jeg nå har vært svært positiv til crowdsourcing, finnes det også farer og ulemper ved dette. Fagpersoner tenker ofte annerledes enn ufaglærte og arbeiderne i bedriften har mer kunnskap om «baksidene» og hvordan de arbeider i praksis. Derfor vil mange av idèene kundene kommer med være for avanserte eller for svake. Det finnes ingen garanti for at de får inn gode nok forslag. En slik crowsourcing-kampanje koster sannsynligvis mye penger og derfor er det svært uheldig dersom ingen av forslagene blir tatt i bruk. Uheldig både for bedriften og for kundene.

Nyhetsmediens troverdighet

«Fake news» har den siste tiden blitt et svært omtalt og populært begrep. Likevel er ikke dette noen sensasjon. Det er noe vi alltid har sett gjennom blant annet rykter og konspirasjon. Det har blitt enda viktigere å kunne skille mellom usannheter og reell journalistikk. Men hvordan kan man egentlig skille mellom fake news og det som faktisk er sant, når fake news fremstilles som virkelige nyheter? Fake news benytter seg i tillegg av journalistiske virkemidler som det enda vanskeligere å oppdage.

Illustrasjon hentet fra pixabay.com

Vox Publica, et magasin for demokrati og ytringsfrihet, beskriver meget godt i denne artikkelen hva fake news faktisk dreier seg om. Det er vel ikke til å legge skjul på at Dondald Trump er en av dem som har bidratt til å gjøre dette begrepet velkjent. Vox Publica beskriver blant i artikkelen sin hvordan Trump uttalte seg til en CNN-journalist på sin første pressekonferanse etter valget. Han kom med utsagnet «You are fake news» og nektet å svare på spørsmålet journalisten stilte.

Jeg mener det er viktig å skille mellom det å feilinformere leserne med intensjon og det å komme med feil informasjon ved en feiltagelse. En glipp i researchen kan så klart skje, men det er viktig å komme med en oppklaring så fort man oppdager feilen. Dette viser igjen hvor viktig det er å sjekke kildene sine. Forsker Helle Sjøvaag ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) forklarer at fake news er ikke meninger fra en motstander som ikke mener det samme som en selv. Hun sier også at fake news er ofte økonomisk eller ideologisk motivert.

I år har vi blitt utsatt for dette begrepet i mye større grad enn tidligere. Muligens har vi også blitt utsatt for fake news i praksis. Det viktigste er at vi nå forhåpentligvis er mer klar over at dette kan forekomme, og er mer kritisk til det vi leser.

Videoklipp på nett

Hvor ofte setter man seg egentlig ned for å se på den tradisjonelle, lineære TVen? Foretrekker man kanskje heller Netflix? Eller YouTube? Eller TV2 Sumo? Dette er TV-medier som ikke er lineære og man aktivt går inn for å søke etter det man selv ønsker å se, når man ønsker å se det. Det er ikke en distributør som bestemmer hvilket innhold som sendes og når det sendes.

Likevel, i følge Minter-Greens uttalelse i denne artikkelen er det ikke bare den tradisjonelle TVen som kan tilby en lineær sending. Han mener også at kanaler som spesielt YouTube kan sammenlignes med dette. På YouTube engasjerer seerne seg mer i innholdet og deltar aktivt. Dette sier han skyldes den lineære effekten. Om YouTube faktisk kan sammenlignes med lineær-TV mener jeg imidlertid kan diskuteres. På YouTube må man selv gå inn for å søke etter innhold og derfor vil jeg ikke kalle YouTube en lineær kanal. Samtidig kan jeg forstå hva han ønsker å formidle. På YouTube ser man ofte videoene i en bestemt rekkefølge hvor det kommer en oppfølger til den aktuelle videoen. Dermed trenger man ikke selv å søke etter oppfølgeren dersom man ønsker å se denne.

Illustrasjon hentet fra pixabay.com

Samtidig mener han at Facebook er den kanalen hvor man når ut til flest. Men videoer på Facebook sammenligner han ikke med lineær-TV på samme måte som med YouTube. På Facebook er det ofte videoene som finner deg, og ikke en selv som aktivt går inn for å finne innhold. Videoene dukker ofte opp ganske så tilfeldig mens man blar i feeden. Derfor er det kanskje strategisk å benytte seg av både YouTube og Facebook for å dele en video. Man når ut til mange samtidig som seerne også engasjerer seg.

Video på nett er en helt unik måte å formidle noe på. Gjennom kun tekst og bilder ville man aldri fått den samme effekten. Mottakeren blir revet med på en helt spesiell måte, og blir både underholdt og engasjert. Det er derfor svært strategisk for virksomheter å utnytte video-basert kommunikasjon for å formidle noe. Stine Kind skriver i denne masteroppgaven at blant annet VG er et mediehus som bruker denne kommunikasjonsformen svært hyppig.

Spill som kommunikasjonsform

Innovasjon er svært viktig i medie- og kommunikasjonsbransjen. Derfor prøver man hele tiden å komme opp med nye fortelleformer. Spill som kommunikasjonsform, eller «the gamification of news» (på norsk «spillifisering») er et relativt nytt fortellerteknisk virkemiddel. Spørsmålet er bare hvordan disse nye virkemidlene påvirker kommunikasjonsprosessen og forholdet mellom avsender og mottaker.

Denne artikkelen fra helt.digital.no tar for seg hvordan spill blir brukt av ulike medier til formidling av nyheter. The Guardian, BBC, The New York Times og BuzzFeed har vært raskt ute med å kaste seg på denne nye formen for formidling. «Syrian Journey» er et spill laget for BBC. Her er du selv en syrisk flyktning på flukt fra Syria og på vei inn i Europa. For å komme deg gjennom spillet må du ta ulike valg som en flyktning vanligvis står overfor. Jeg prøvde selv dette spillet «Syrian Journey», men jeg ble imidlertid ikke overbevist. Noe av grunnen til dette er sannsynligvis mitt forhold til spill og derfor hadde jeg allerede gjort meg opp noen forventninger.

For meg skal spill være en morsom aktivitet og det skal ikke være særlig seriøst. Det skal være underholdning. Jeg antar at det er mange andre som også har disse tankene om spill. Derfor mener jeg at ved å bruke spill som en fortellerform i en så alvorlig sammenheng kan svekke troverdigheten til avsender. De tar en svært alvorlig hendelse og setter det inn i en annerledes kontekst. Midtøsten-ekspert Chris Walker var svært skeptisk til dette fenomenet. Til tabloidavisen The Sun sa han: “In the midst of probably the bloodiest Syrian crisis this century, the decision of the BBC to transform the human suffering of literally millions into a children’s game beggars belief.” Likevel kan spill også bli sett på som en underholdende måte å tilegne seg informasjon og kunnskap.

På en annen side får man et helt annet innsyn i saken enn man ville fått i en tradisjonell nyhetsartikkel. Man må virkelig sette seg inn i disse flyktningene sin situasjon og ta svært alvorlig valg, som kan få store konsekvenser. Man tilegner seg kunnskap på en helt unik måte som ellers ikke ville vært mulig. Dette kan også skape en dypere relasjon til avsender. Kanskje vil man sette seg mer inn i saken og blir «revet med».

Papiravisens død

At papiravisen er på vei nedover er gammelt nytt. Det er bare et tidsspørsmål for når papiravisens død faktisk blir et faktum. Eller er det fortsatt en liten sjanse for at vi klarer å redde den? Naturligvis er det ingen som ønsker å betale for papiraviser når man kan få det samme innholdet gratis og lettere tilgjengelig på nett. Virkningene av papiravisens nedgang er mange. Budsjettet strekker ikke til og det har ført til både nedbemanning av redaksjoner og dårligere journalistikk.

Illustrasjon hentet fra pixabay.com

Nedbemanning og kutt i redaksjoner har ført til at det er færre journalister å fordele arbeidet på. Dette har igjen ført til at det må prioriteres hvilke saker som skal publiseres, og hvilke som rett og slett ikke får spalteplass. Enkelte lokalaviser har også blitt lagt ned, selv om flere lokalaviser har gjenoppstått den siste tiden. Nyhetsbildet blir ikke like mangfoldig og vi får servert dårligere journalistikk. Likevel er det det vi velger. Ikke overraskende. Det finnes flere positive grunner til å velge nettaviser istedenfor papiraviser. For at vi skal kunne fortsette å lese god og mangfoldig journalistikk må vi finne en løsning for hvordan avisene skal finansieres.

Et reelt spørsmål er om det fortsatt er stor nok etterspørsel for å produsere papiraviser. Tendensen viser jo at folk flest leser den digitale versjonen. Ettersom mye av innholdet på nett er gratis, og at de fleste ikke ønsker å betale for innhold på nett, er det gjennom salg av papiraviser at avisene tjener penger. Avisene tjener så klart også penger gjennom blant annet annonser. En relativt ny måte flere aviser har startet å tjene penger på, er ved å ha flere andre nettsteder, hvor VG har blant annet MinMote og Vektklubben.

Den 7. mars i år skrev journalisten.no at Dagbladet øker nettoopplaget med 5,3 prosent, tilsvarende 3.807 eksemplarer, fra 71.514 i 2015 til 75.321 i fjor. Det er digitalt at økningen skjer: Mens papiropplaget er ned 10.682 til 46.250 eksemplarer, er digitalopplaget, som inkluderer e-aviser, opp 14.489 til 29.071 eksemplarer. Dette betyr at folk har blitt mer villig til å betale for innhold. Om dette er en tendens som vil øke i tiden fremover, ser det kanskje lysere ut for journalistikken i Norge. Om dette også gjelder papiravisen er vanskelig å vite da jeg tror det er etterspørselen som blir avgjørende.

Fortellerteknisk analyse: «Hverdagsensom»

I dette blogginnlegget skal jeg gjøre en fortellerteknisk analyse av VGs artikkel «Hverdagsensom». Denne artikkelen ble publisert 23.12.2016 og er skrevet av Camilla Huuse. Bildene er kreditert Jørgen Braastad. Artikkelen handler om det å føle seg ensom. VG har derfor intervjuet flere som har kjent på denne følelsen. Alle portrettene er laget av en video hvor deler av bildet er fryst og deler er i bevegelse. Dette konseptet kalles cinemagraphs og gir en veldig fin effekt og en spesiell stemning. Modalitetene som er brukt gjør at helheten av artikkelen ser veldig profesjonell ut.

Toppbildet er en liten videosnutt som spilles av seg selv om og om igjen. Vi ser noen føtter som går nedover en gate. Selv får jeg assosiasjoner til Karl Johan hvor mennesker stresser opp og ned, og kun tenker på seg og sitt. På bildet står hashtaggen hverdagsensom og det oppfordres til å bruke denne på sosiale medier for å fortelle sin historie.

Menneskene som har blitt intervjuet er alt fra 16 til 56 år. Det viser et bredt spekter av de som har kjent på denne ensomhetsfølelsen og at dette er noe alle kan kjenne på. Det er lett å kunne identifisere seg med disse menneskene. De er helt vanlig mennesker, som deg og meg. Denne artikkelen spiller derfor mye på identifikasjon, som igjen påvirker følelsene våre. Dersom man ikke kjenner seg i disse menneskene, vil man likevel sitte igjen med en slags medlidenhet. Patos er derfor et virkemiddel som står strekt i denne teksten. Hvert intervju er ikke særlig langt eller omfattende, og derfor er det veldig klart og tydelig hva de ønsker å formidle. Tittelen på hvert intervju er også med på å forsterke dette fordi den oppsummerer akkurat den følelsen intervjuobjektene sitter med.

Denne artikkelen er med på å åpne en dialog rundt det å føle seg ensom. Det er et sårt tema for mange, og det kan være vanskelig å snakke om.

Smartklokker – en trussel for personvern?

En ny trend som sakte men sikkert smyger seg inn på markedet innenfor mobilteknologi, er smartklokker. En smartklokke er mer enn bare et gammeldags ur hvor du ser hva klokken er. Med en smartklokke kan du sjekke meldinger, Facebook, styre musikk og andre ting du vanligvis bruker mobilen til – mens mobilen ligger i lommen. Likevel, som de fleste andre ting, er utfordringene mange også med smartklokken. I følge Computerworld er det funnet flere sikkerhetshull. 

Foto: Flickr.com

-De hverken verner brukerdata mot tyveri eller crackere i å bryte seg inn, mener de. Problemet er at all data som blir lagret blir overført til en lagringssky med liten eller ingen form for sikkerhet. Kun noen få klokker har en låsefunksjon for å hindre innsyn i klokken. Disse klokkene samler inn masse personlig informasjon og er derfor en gullgruve for identitetstyver.

Treningsklokker som FitBit og Garmin samler inn verdifull informasjon om helsen, aktivitetsnivået og lokasjonen din. Det er dermed mulig at denne informasjonen blir benyttet til analyse av annonser og markedsføring.

– Eierne er mest opptatt av hvilke type helsedata som smartklokka kan levere, ikke hvor disse helsedataene blir sendt, brukt eller lagret.

Daniel Miessler, HP

Et annet problem med «hypen» rundt disse smartklokkene er GPS-klokker til barn. Naturligvis er du som forelder bekymret for hvor barnet ditt befinner seg. Men er det riktig at de skal bli overvåket til en hver tid? De er med på å gjøre verden til et farligere sted enn den faktisk er og de skaper en falsk trygghet. Barn må lære seg å ta kontroll over sitt eget liv uten at foreldrene skal overvåke dem døgnet rundt. På en annen side er ikke overvåkning av en barneskoleelev like alvorlig som overvåkning av en voksen person. GPS-klokkene er en tilleggstrygghet for foreldrene fordi en førsteklassing er ikke alltid i stand til å ta vare på seg selv dersom en situasjon skulle oppstå.

Hittil har ikke smartklokkene hatt en så stor suksess som noen spådde den ville ha. De er åpenbart ikke ferdig utviklet med tanke på for eksempel personvern. Om de vil finnes på håndleddene til en større andel av befolkningen i fremtiden gjenstår å se.

Snapchat eller Instagram?

Snapchat og Instagram er to av verdens mest populære sosiale medier og blir brukt av både privatpersoner, offentlig personer og ulike virksomheter. De var opprinnelig to bildedelingstjenester som var ment til å brukes på to ulike måter, men den siste tiden har de begynt å ligne hverandre mer og mer. Disse sosiale plattformene utvikler seg hele tiden og som bruker kan det være vanskelig å holde tritt. «Instagram Stories», etterligningen av Snapchats «My Story» har nå like mange brukere. Om Snapchat ikke kommer opp med en ny idè snarest, mener helt.digital.no at 2017 vil bli et skjebnesvangert år for Snapchat.

Illustrasjon hentet fra pixabay.com

Da Snapchat først ble lansert i 2011 var det lite som tydet på at det skulle bli brukt av både bedrifter og offentlige personer til å markedsføre seg. I januar i år ble VG den første nordiske bedriften som ble en del av Snapchat Discover, hvor også blant annet CNN befinner seg. Dette er en nyhetstjeneste hvor noen av verdens største mediehus produserer innhold til. Både norske og internasjonale kjendiser tok i bruk Snapchats «My Story» da det ble lansert. For eksempel har norske Vegard Harm flere titusener av følgere på Snapchat som betyr at man når ut til enormt mange gjennom denne plattformen. Samtidig er Snapchat lite egnet til kommersielt innhold da brukerne i følge helt.digital.no ikke ønsker tradisjonelle annonser.

I 2016 lanserte Instagram sin egen versjon av «My Story», nemlig «Instagram Stories». Det tok ikke lang tid før Instagrams brukere tok i bruk den nye funksjonen. Mulighetene for virksomheter som å ønsker å bruke disse kanalene for å nå sitt publikum, har har blitt enda fler. Spørsmålet er hvilke av disse kanalene som er mest gunstig å benytte seg av for å nå ut til flest mulig. Bør man benytte seg av begge, variere eller kun benytte seg av en av dem? På Instagram har som regel virksomheter og offentlig personer allerede mange følgere og jeg tror at terskelen for å legge til noen på Snapchat er høyere enn å følge noen på Instagram. Samtidig har Instagram flere og større muligheter fordi man kan dele bilder som ligger ute konstant og ikke forsvinner etter 24 timer. Dette er en bra funksjon i tillegg til «Instagram Stories». Dersom man benytter seg av både storiene og den konstante bildefunksjonen, vil man antageligvis nå mange. Jeg tror store deler av svaret for hvilken kanal man bør velge, ligger i hvilken målgruppe man ønsker å nå og hva man ønsker å formidle. 

Begge plattformene er under høyt press og må fortsette å videreutvikle seg for å holde på brukerne sine. Om 2017 virkelig er starten på slutten for Snapchat gjenstår å se, men foreløpig er det lite som tyder på det.

“On the Internet, nobody knows you’re a dog.”

I dette blogginnlegget skal jeg skrive en refleksjon rundt tanker jeg gjør meg om samfunnsmessige utfordringer som følge av at stadig flere tjenester flyttes over på digitale plattformer. Jeg vil ta utgangspunkt i et utdrag av Lawrence Lessig`s bok «Code». Lessig tar i hans bok tak i flere av problemstillingene som har oppstått etter at flere og flere tjenester har blitt flyttet over på digitale plattformer. Jeg har valgt å sette fokus på en av dem.

I dag får man tak i omtrent alt man har behov for (og mer til) på Internett. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det har likevel dratt med seg en del problemstillinger som følge av dette. Et eksempel Lessig har med i sin bok er et svært godt eksempel. Det beskriver en av de største problemstillingene vi står ovenfor ved bruk av Internett. Dette eksempelet lyder slik: «In the words of the famous New Yorker cartoon of two famous dogs sitting in front of a PC, «On the Internet, nobody knows you`re a dog.» No one knows because the Internet protocols don´t require that you credential who you are before you use the Internet». På Internett er det dessverre slik at å være anonym er en altfor enkel utvei for mange. Mange bruker anonymiteten på en negativ måte og dermed har også de såkalte «nettrollene» oppstått. Ved å være anonym er det lettere å uttrykke seg på en annen måte enn man ville gjort i virkeligheten. For eksempel måten man responderer på andres ytringer, på en uetisk måte.

Lessig beskriver tre «faser» som det gjør det vanskelig å kontrollere Internettet. Som nevnt, er det vanskelig å finne ut hvem noen er. For det andre vet man ikke hvor den som bruker Internettet befinner seg. For det tredje gjør informasjonen man har om hva en bruker Internettet til, det vanskelig. Når man binder disse tre «fasene» sammen oppstår det et problem. Man har altså ingen informasjon om brukeren og det er umulig å regulere hvordan den enkelte oppfører seg på nett. For å gjøre dette forståelig bruker han et eksempel: «Let’s say the state of Pennsylvania wants to block kids from porn. It thus passes a rule that says “No kid in Pennsylvania can get access to porn.” To enforce that rule, Pennsylvania has got to know (1) whether someone is a kid, (2) where they come from (i.e., Pennsylvania or Maine), and (3) what they’re looking at (porn or marzipan).»

Den samfunnsmessige utfordringen jeg nå har tatt for meg er det vanskelig å finne en løsning på. Overvåkning av privatpersoner blir sett på som svært uetisk og derfor uaktuelt. Likevel kan man argumentere for at overvåkning hadde skapt en viss trygghet. Det er naivt å tenke at man til syvende og sist må stole på at alle bruker ytringsfriheten og anonymiteten sin på Internett på en positiv måte, men foreløpig er det kanskje den eneste løsningen.